Rapporten «Familie, velferdsstat og aldring» sammenlikner familiens og velferdsstatens betydning for eldre i Norge sammenliknet med England, Tyskland, Spania og Israel. Plikten står sterkere i den sørlige familien (Spania, Israel) sammenliknet med den nordlige (Norge, England, Tyskland). Følelsesmessig og praktisk står man like nær hverandre i den nordlige familien, men her legges det vekt på at generasjonene skal være selvstendige og uavhengige. Idealet for nordmenns del er at hjelpen skal komme frivillig, ikke som en plikt, skriver Svein Olav Daatland og Katharina Herlofson, som har vært norske partnere i det EU-finansierte OASIS-prosjektet. Det norske del-prosjektet hadde også finansiering fra Norges forskningsråd.
De fem landene skiller seg ad i syn på hva som ses som en rimelig ansvarsdeling mellom familien og velferdsstaten i eldresektoren. Nordmenn og israelere legger hovedansvaret på velferdsstaten; befolkningen i England, Tyskland og Spania foretrekker en nokså lik arbeidsdeling mellom familien og velferdsstaten, men heller mer i retning av velferdsstaten enn det som foreløpig er realisert i disse landene. Norge har det høyeste tilbudet av omsorgstjenester og samtidig den sterkeste oppslutningen i befolkningen om et velferdsstatlig ansvar, især blant eldre mennesker selv. Det store flertallet foretrekker hjelp fra tjenester framfor hjelp fra familien i Norge, og mer så desto eldre man er. Man ønsker nærhet og samvær med familien, men er redd for å bli en belastning. Slik sett kan en romslig velferdsstat støtte opp om samholdet i familien ved å lette omsorgsbyrder og ved å gi den eldre generasjonen muligheter for gjenytelse, heter det i rapporten. Praktisk hjelp flyter oftest fra barna til foreldrene, mens økonomisk støtte flyter fra eldre til yngre i land med gode pensjonsordninger, så som i Norge og Tyskland.
Familien og velferdsstaten er de to dominerende kildene til hjelp i eldre år i alle fem landene, men arbeidsdelingen varierer. Familien står temmelig alene om ansvaret i Spania, kommersielle tjenester står relativt sterkt i Israel, Tyskland og England har et innslag av både offentlige, frivillige (ideelle) og kommersielle tjenester, men familien er fortsatt den viktigste hjelpekilden. Norge har det største tilbudet av tjenester, og storparten av tjenestene er offentlige (kommunale). Familien er den dominerende hjelpekilden ved moderate behov i Norge, men tjenestene er den viktigste hjelpekilden når behovene er store, i tråd med hva eldre mennesker selv foretrekker. Familiehjelpen er imidlertid bare moderat lavere i Norge enn i Spania, og like omfattende som i England og Tyskland, selv om disse landene har betydelig lavere tilbud av tjenester.
Undersøkelsen gir dermed ingen støtte til frykten for at velferdsstaten svekker familieomsorgen. Velferdsstaten erstatter ikke familien; de to utfyller hverandre. Familien har fortsatt et sterkt grep om oss, også i en moderne velferdsstat som den norske, men familiesolidariteten tar nye former. Familien ser ut til å bli mindre pliktdrevet og mer preget av de personlige relasjonene og har dermed kanskje lånt trekk fra vennskapet. Endringer i befolkningsbalansen, høyere yrkesrater blant kvinner og lengre avstander krever nye tilpasninger. Solidariteten mellom generasjonene har dermed kunnet leve videre, men under et delvis nytt ansikt som har vært mistolket som «tapt solidaritet» snarere enn «endret solidaritet». Kanskje er nettopp denne evnen til å tilpasse seg sosial endring en av de viktigste forklaringene til at familien fortsatt er så vital en institusjon, skriver Daatland og Herlofson.
Aldringen av befolkningen legger et økt press på både familien og velferdsstaten. Balansen mellom de to er sårbar, især i land som påtvinger familien et meransvar ved å unnlate å tilby adekvate omsorgstjenester. Da risikerer man å svekke også familien som en omsorgsinstitusjon og et solidarisk fellesskap, konkluderer rapporten.
RSS
Tips en venn